Ord, ord, ord...

To eksempel på ordmanipulering

Vi har tatt frem to eksempler på faktaark som viser hvordan legemiddelindustrien manipulerer informasjon slik at høres riktig ut: Et fra det norske Folkhelseinstituttet og et hentet fra Janssen-cilag, som utgir seg for å være en av verdens ledende forskningsbaserte legemiddelforetag. Begge bruker samme metoder for å overbevise publikum om at det de sier er riktig:

  • De regner med at folk flest ikke er vant til å lese en tekst bokstavelig, de manipulerer ord og holder tilbake fakta de ikke er interessert i at kommer frem, samtidig som de understreker halvsannheter etter egen interesse.
  • Av og til lyver de bevisst, men i så fall har de alltid en mulighet til å vise til noe som noen annen har sagt, for å ha ryggen fri. Og det er de nødt til, med alle rettssaker de får mot seg.
  • De viser til folk med mange initialer før sitt navn. Folkehelsen 4-08-2001 viser til forsker dr. psychol. Heidi Aase, Divisjon for psykisk helse. Folk flest stoler på dem med høy utdanning fordi " om man ikke kan stole på eksperter, hvem skal man tro på?"
  • Janssen-Cilag bruker en annen metode: De skryter me å være "verdens ledende forskningsbaserte legemiddelforetag". Kan noe være mer troverdig enn så?
  • Her viser vi de to eksemplene på slik ordmanipulering. Det første fra Folkehelseinstituttet sitt faktaark om ADHD, fra år 2009. Det er viktig å nevne at legemiddelindustrien hjelper myndighetene med denne typen informasjon, og akkurat dette faktaark er et godt eksempel på det: Det finnes en stor mulighet for at forsker og dr. psychol. Heidi Aase får hele eller deler av sin forskerlønn dekket direkte eller indirekte av støtte fra legemiddelsindustrien, noe som vil gjøre henne inhabil i denne saken. Hun antyder også sterkt at det er Scientologer som er i mot medisinering. Det kan godt hende, men alle som er i mot medisinering er ikke Scientologer: Vi er et eksempel på det.

    Vi har kopiert inn hele arken og kommentert i kursiv med vårt eget syn og tolkning:

     

    Folkehelseinstituttet sitt faktaark om ADHD, kopiert den 04.09.2011:

    ADHD er en nevrologisk forstyrrelse som først og fremst innebærer økt uro og vansker med oppmerksomhet.

    At ADHD er en nevrologisk forstyrrelse er en feil påstand. Ifølge DSM IV, som er psykiatriens egen referansbok, finnes det ingen laboratorietester, nevrologiske undersøkelser eller oppmerksomhetsvurderinger som kan brukes for diagnostisering i den kliniske vurderingen av ADHD (les "ikke en sykdom"). Men det virker tillitsinngivende når det kommer fra en myndighet eller en forsker, fordi de aller fleste er vant til å tro på myndigheter og personer med høy utdanning. Denne holdningen er ikke merkelig, ”om vi ikke kan stole på dem som er utdannet, hvem kan vi stole på da?...”

    ADHD:
    AD (Attention Deficit) står for oppmerksomhets- og konsentrasjonssvikt

    HD (Hyperacitivity Disorder) står for hyperaktivitet, uro og impulshandlinger

     

    Kjernesymptomene på ADHD er:

    • Konsentrasjonsproblemer og problemer med vedvarende oppmerksomhet:
    Dette kan føre til at personer med ADHD ikke fanger ikke opp muntlige beskjeder og andre signaler fra omgivelsene. De kan ha vansker med å bearbeide informasjon og kan derfor få problemer med å følge instruksjoner, gjennomføre oppgaver og organisere egne aktiviteter. For andre kan det virke som om de ikke hører etter. De unngår eller misliker gjerne oppgaver som krever vedvarende oppmerksomhet. De skifter ofte fra en aktivitet til en annen, uten å gjøre noe ferdig. De er lette å distrahere, glemsomme og mister lett ting.

    Alle mennesker har konsentrasjonsvansker når de opplever at noe er kjedelig, og barn oppfatter ofte at skolen ikke er spesielt spennende.
    Konsentrasjonsvansker forekommer også når personer ikke har det bra med seg selv, hvilket ikke er så uvanlig. Vi behøver bare gå inn i oss selv for å konstatere dette.

    • Hyperaktivitet:

    Barn og unge med ADHD har ofte mye uro i hender og føtter. På skolen kan f eks barnet forlate plassen sin i timen og løpe omkring. Andre kjennetegn er støyende lek, overdreven kroppslig aktivitet og at de prater mye uten å tilpasse seg den situasjonen de er i. Ungdom og voksne har ikke det samme, høye aktivitetsnivået, men er ofte rastløse.

    Påstanden har flere sider:
    At noen tillates å løpe rundt i klassen kan bety at det ikke finnes noen grensesetning, hjemme og/eller på skolen. Og samme barn kan sitte rolig i miljøer der det stilles krav på ro eller der oppgavene er interessante.
    Blant skilte foreldre kan et barn være dr Jekyll hos den ene forelderen, og mr. Hyde hos den andre.

    Å løpe rundt i klassen er en måte å bli kvitt sine frustrasjoner over at skolen ikke vil høre på elevens spesifikke behov.
    Etter en rekke år med frustrasjoner, overgår de til voldelige handlinger.
    Eleven må finne på egne løsninger for å overleve den kjedelige hverdagen. Å løpe rundt er én løsning.

    • Impulsivitet:

    Dette innebærer at de handler før de har tenkt seg om. Det fører gjerne til at de svarer før et spørsmål er avsluttet, klarer ikke vente på tur, avbryter.

    At de avbryter er et tegn på at de synes at ting går for sakte, at de trenger mer enn det som er tilbudt. Samtlige punkter som ble nevnt tidligere er tegn på en person med sterk kreativitet, som er en av de ti intelligensene:
    Personer med stort behov for musikk, idrett, lesning eller annet får sine behov tilgodesett, men ikke de som er veldig kreative. Det bør nevnes at det er akkurat den typen mennesker som står for all utvikling i menneskehetens historie gjennom tidene.

    Diagnosen er resultatet av en helhetsvurdering og stilles bare hvis vanskene er så store at de skaper problemer for personens evne til å fungere i flere livssituasjoner, som for eksempel både på skolen og hjemme. Noen av problemene må ha startet før fylte sju år, og de må ha vart i minst seks måneder.
    En deler ADHD i tre undergrupper, avhengig av typen symptomer. Diagnosen stilles vanligvis hos spesialist. Du kan lese mer om diagnosekravene i Veileder i diagnostikk og behandling av AD/HD, Sosial- og helsedirektoratet 2005, se referanselisten.

    ”Vanskene” er store fordi skolen hverken har ressurser eller kompetanse til å gi disse elevene den støtte/opplæring de har behov for. ”Diagnosen stilles vanligvis hos spesialist” er ofte usant: Legg merke til ordet "vanligvis". I mange tilfeller har spesialisten ikke møtt personen det gjelder.
    I andre tilfeller har personen blitt diagnostisert ADHD uten å være hyperaktiv i det hele tatt. Det viser at diagnosen har begynt å gå på rutine.
    Og hva om "eksperten" ikke har kunnskap nok, f eks om de ti intelligensene, som forklarer årsaken til at alle mennesker er ulike?

    Tilleggsvansker

    Barn og unge med ADHD har ofte tilleggsvansker. Mer enn halvparten har en eller annen form for atferdsforstyrrelse. Det innebærer at de kan være aggressive, provoserende og over tid oppføre seg på en måte som er sosialt uakseptabelt. Mange har lærevansker i form av lese-, skrive- eller matematikkvansker.
    Et annet trekk kan være forsinket motorisk utvikling, som innebærer ”klossethet” i lek og idrett. Det er også vanlig med psykiske problemer som angst, depresjon og lav selvfølelse.

    Det kan også forklares:
    - ”Adferdsforstyrrelse” kan ha mange årsaker: Mangel
    på grensesetning på skolen og/eller hjemme uttrykk for frustrasjoner over å ikke bli tatt på alvor, ikke bli hørt på, ikke få den hjelp/utdanning en har krav på, eller ren utålmodighet.

    - " … aggressive, provoserende og over tid oppføre seg på en måte som er sosialt uakseptabelt” - Igjen, uttrykk for frustrasjoner.
    Vi vil alle utvikle den typen adferd hvis ingen lytter til oss over tid. For ikke å si i årevis.

    - ”Klossethet” - En blir gjerne klossete når en er ivrig til å få til ting, men det er også et faktum at ulike mennesker har ulik utviklet motorikk.
    - ” Det er også vanlig med psykiske problemer som angst, depresjon og lav selvfølelse.
    - Som tidligere nevnt, man blir ikke frisk av å ikke bli tatt på alvor i en rekke år. Angst, depresjon, lav selvfølelse og dårlig selvbilde er direkte reaksjoner fra en som er frustrert og oppgitt. De følelsene fører ofte til uføretryggd.

     

    Vansker med å konsentrere seg og organisere hverdagen fortsetter ofte i voksen alder. Unge voksne med ADHD fullfører sjeldnere en utdannelse og mister oftere jobben enn jevnaldrende, og denne gruppen utgjør en betydelig andel av unge på uføretrygd. De har også vansker med å holde på venner og blir oftere foreldre i ung alder.

    De mister jobben fordi de ikke har lært tålmodighet og strukturering av livet sitt. Personer med sterk kreativitet er i utgangspunkt gründere eller problemløsere, og liker utfordringer. De passer ikke til ensformige oppdrag, akkurat som en som ikke har språksans per definisjon er dårlig på engelsk, og ikke passer som rapportskriver.
    En annen ting som også er spesiell med kreative mennesker er at de ikke liker å få ordrer fra hvem som helst. Det betyr at de lett kan komme i konflikt med arbeidsgiveren.

    Undersøkelser tyder på at ADHD gir økt risiko for stoffmisbruk og kriminalitet.
    Flere undersøkelser, også fra Norge, tyder på svært mange av innsatte i fengsler har ADHD, eller hadde det som barn. Sosial- og helsedirektoratet satte i 2005 i gang en undersøkelse for å kartlegge omfanget og tilby behandling. Ref. Torgersen m.fl. 2006, Rasmussen m.fl. 2001.

    Her var det mye på en gang!
    "Undersøkelser viser" brukes ofte, av og til sier de "Forskning viser..." Begge deler virker troverdig på dem
    som ikke er kritiske.

    Og sett "Undersøkelser viser", "Flere undersøkelser" og "Sosial- og helsedirektoratet...", sammen med "Ref. Torgersen m.fl. 2006, Rasmussen m.fl. 2001" så høres det enda bedre ut. Men hva om det ikke går å finne frem til undersøkelsen? Vi klarte det ikke i dette tilfelle. Og hvem bryr seg om å sjekke sannheten i påstandene, med så sterke henvisninger bak?
    "... mange av innsatte i fengsler har ADHD...". Hva kom først, høna eller egget? Viser påstanden til at individer med ADHD er spesiellt kriminelle? Eller at medisiner skaper avhengighet, som fører dem inn på en kriminell løpebane? Eller at deres frustrasjon over å ikke bli tatt på alvor
    fører til sosialt ikke-aksepterte baner i livet?

    Undersøkelser tyder på at ADHD gir økt risiko for stoffmisbruk og kriminalitet”...

    Merkelig påstand, som viser det typiske i måten legemiddelindustrien fremstiller sine rapporter! Virkeligheten er at personer som er diagnostisert ADHD får sterke medisiner som i USA er klasset som såkalt Schedule II, altså medisiner som anses å ha et sterkt potensial for misbruk eller avhengighet, på linje med opium, morfin og kokain. Med andre ord, det er medisinene som fører til stoffmisbruk og kriminalitet, og ikke ADHD.

    Forekomst

    Barn: I Norge regner Sosial- og helsedirektoratet med at 3-5 prosent av barn og unge under 18 år har ADHD, det innebærer at det i gjennomsnitt er ett barn med ADHD i hver skoleklasse. I 2005 fikk vel 11 000 barn og unge under 18 år behandling med legemidler, viser tall fra Reseptregisteret. Dette tilsvarer 1,1 prosent av aldersgruppen under 18 år.

    De seneste tallene viser at 17500 norske barn og unge får nå disse medisinene i Norge, og en omsetning på 200 millioner kroner.

    Voksne: Av de som har fått diagnosen i barne-og ungdomsårene, vil to av tre ha symptomer i mange år. Det er usikkert hvor mange barn som fortsatt har symptomer i voksen alder. I Norge har vi ikke undersøkelser som viser hyppigheten av ADHD blant voksne, men tall fra Reseptregisteret viser at 5400 voksne ble behandlet med sentralstimulerende legemidler i 2005. Noen av disse har diagnosen narkolepsi, en form for søvnforstyrrelse.

    Kreativitet (årsaken til hyperaktivitet) finnes i alle aldre og akkurat som musikalitet eller språksans, vil det ikke gå over med årene. Sidekommentarer om narkolepsi finnes med for å øke troverdigheten i påstandene.

    Kjønnsforskjeller: Befolkningsundersøkelser viser at dobbelt så mange gutter som jenter har symptomer på ADHD. Blant barn som henvises til spesialist, er det inntil ni gutter for hver jente som får diagnosen ADHD. Ref. Arnold, 1996. Fire av fem som ble behandlet med legemidler i 2005, var gutter, viser tall fra Reseptregisteret i Norge. Blant voksne var to av tre menn.

    Først, legg merke til alle "sterke" ord, referanser og påstander som skal understreke hvor "seriøse" undersøkelsene er.

    Årsakene til kjønnsforskjellene er ikke kjent. En hypotese er at ADHD arter seg annerledes hos jenter enn gutter, at jenter er mindre urolige og hyperaktive og i større grad har oppmerksomhetsproblemer. Jenter får oftere diagnosen i ungdomsårene og ung voksen alder enn i barneskolealder, blant annet fordi de selv kontakter helsevesenet når de blir eldre. At så mange flere gutter enn jenter henvises i skolealder, kan delvis skyldes at gutter oftere har vansker med utagerende atferd, og at dette skaper problemer i undervisningssituasjonen. Ref. Biederman og Faraone 2005.

    Aring;rsakene ikke kjennt?? Her :
    Gutter viser oftere utad at de er misfornøyde, frustrerte og sinte. Guttene syns og høres mer.
    Jenter er ikke like aggressive. Jentenes konsentrasjonsvansker skyldes mer at de er mer følsomme, og ofte har problemer med sine relasjoner til kamerater, familie eller seg selv, og mange har blitt utsatt for traumatiske opplevelser. De problemene tar opp så mye av deres energi og fokus, at skolen naturlig nok fremstår som mindre viktig. Jentene får i sted diagnosen ADD, som tolkes som "oppmerksomhetsvansker" men er ikke hyperaktiv.

     

    Årsaker

    Tvilling- og adopsjonsstudier viser at genetikk spiller en betydelig rolle og forklarer 60-80 prosent av tilfellene. Nyere forskning tyder på at arveligheten særlig knytter seg til gener som styrer omsetningen av signalstoffet dopamin i hjernen. Ref. Faraone m.fl. 2005.

    Igjen, "studier viser", "nyere forskning" og referanser. Vi begynner å kjenne det igjen.

    Som tidligere nevnt, har et barn foreldre som for eksempel er musikalske, er sjansen stor at barnet også viser samme evner. I dette tilfelle er en av de ti intelligensene Kreativitet, som også, naturlig nok, kan arves av barnet.
    ”Ny forskning… dopamin…” Her bruker legemiddelindustrien og myndigheter uttrykket ”Ny forskning” for å overbevise leseren om at påstanden står over all tvil. Det er en vanlig metode, særlig i tilfeller der man vet at det forekommer motstridende informasjon om samme sak. Akkurat her, gjelder påstanden at det er dopamin som er årsaken til ADHD, noe som bestrides i DSM IV. I klartekst: Det er ikke påvist.

    Dopamin har betydning for vår evne til å lære at det er sammenheng mellom egen adferd og hendelser i omgivelsene. Dopamin er også involvert i hjernens regulering av oppmerksomhet og adferd. Når dopaminomsetningen ikke fungerer som den skal, kan barnet få problemer med å styre oppmerksomheten og oppføre seg i henhold til vanlige sosiale regler for atferd. Dette er en forenklet framstilling, men medikamenter som demper symptomene på ADHD (se nedenfor) virker på bl.a. dopamin.

    Mesteparten av påstandene er riktig, men her utelukker de noe meget viktig: Dopaminmengden påvirkes også av frustrasjoner, som f eks ved manglende belønning (skryt) fra voksne. Mange av dem som er diagnostisert ADHD får mer negativ enn positiv tilbakemeldning, med større frustrasjonsnivå som konsekvens. Ergo, endret dopaminnivå.

    Også miljøfaktorer eller komplikasjoner under svangerskap og fødsel har sammenheng med ADHD:
    • Hvis mor røyker eller drikker alkohol i svangerskapet, øker risikoenfor ADHD hos barnet. Ref. Mick m.fl. 2002, Sosial- og helsedirektoratet, ekspertrapport om alkohol 2005.
    • Blant barn som er født for tidlig eller som har lav fødselsvekt, er ADHD hyppigere enn hos fullbårne, normalvektige barn. Det viser oppfølging av norske barn. Ref. Sosial- og helsedirektoratet, Veileder 2005.
    • Sykdommer som hjernehinnebetennelse i tidlige barneår øker risikoen.
    • Det er sterke holdepunkter for at bly kan gi ADHD-symptomer hos barn. Ref. Nigg 2006.
    • Miljøgifter som PCB gir atferdsendringer hos dyr, men det er uklart om miljøgifter kan forårsake ADHD hos mennesker. Ref. Holene m.fl. 1998.

    Her vises det igjen til alle mulige "forskningsresultater", men alle punkter ovenfor er uttrykk for antatte resultater som enkelte forskere ”har kommet frem til”. Ifølge DSM IV: finnes det ingen laboratorietester, nevrologiske undersøkelser eller oppmerksomhetsvurderinger som kan brukes for diagnostisering i den kliniske vurderingen av ADHD (les "ikke en sykdom").

    Nå er det viktig å forklare hvordan ”forskning” fungerer, men først er det nødvendig å fremheve at det finnes seriøse forskere på andre områder:
    Det inngår i alle professorers instruks at de skal forske. Klarer de ikke å finne noe å forske på, får de ikke beholde jobben. Resultatet blir at de må finne på noe å forske på, så får de noen få år på seg å presentere en skriftlig rapport, og får beholde jobben. Forskningsmiljøet står tett sammen, mange holder hverandre om ryggen og presenterer av og til falske resultater som noen ganger avsløres i media.
    Universitetene er glade for å ha forskere hos seg for det genererer penger og gir status. Disse ”forskerne” har oftest ikke noen forhold til virkeligheten, de er rene teoretikere som ikke klarer å jobbe med noe annet. Med andre ord, seriøsiteten kontrolleres ikke .
    Tenk på konsekvensene om sannheten kom frem, at deres "forskning" var bare en måte å garantere seg en arbeidsplass:
    Tap av status, ansikt og penger for arbeidsgiveren, tap av jobb for forskeren, og ikke minst, økonomisk tap for legemiddelindustrien. Milliarder av dollar per år.

    Til sist, å påstå noe som at ADHD-risikoen øker hvis mor røyker eller drikker alkohol i svangerskapet, er ikke påvist og i tillegg skaper helt unødvendige skyldfølelser hos mor.

    Behandling

    Det tar i gjennomsnitt fire år fra ADHD oppdages til diagnosen stilles, viser en SINTEF-rapport fra 2004. I Norge har det vært mangel på kapasitet og samordning når det gjelder helsetilbudet til denne gruppen. Økningen i salget av legemidler tyder på at flere nå får diagnose og behandling.Ref SINTEF 2004.

    SINTEF er en stiftelse for industriell og teknisk forskning.
    Vanskelig å forstå hvorfor de skulle forske i hvor mange år det ville ta før ADHD diagnostiseres, annet enn til å vise til flere "offisielle" organ?

     

    Behandlingen av ADHD bør være bredt anlagt. I tillegg til legemidler, skal barna få tilbud om hjelpetiltak og pedagogisk tilrettelegging i skolen.
    Foreldre har også stort behov for veiledning og støtte.

    De årene vi har jobbet med ADHD, har vi aldri vært i kontakt med slike tilbud om hjelp. Men vi har opplevd at barn har omgående blitt satt på og gått i årevis på medisiner, noe som ikke en gang anbefales av legemiddelsindustrien (maks 9 måneder).
    Vi har også opplevd at i tilfelle foreldre ikke ønsket å få sine barn medisinert, har skole og hjelpeapparat truet foreldre med barnevernet.
    Det er heller ikke uvanlig at skolen rett og slett erklærer at de mangler ressurser til å hjelpe de unge med hjelpetiltak eller tilrettelegging, og at medisinering derfor er eneste utvei.

    Legemidler

    Legemidler skal bare benyttes i kombinasjon med psykososiale støttetiltak, i følge Veilederen fra Sosial- og helsedirektoratet 2005. Legemidler som benyttes er metylfenidat (Ritalin, Concerta, Equasym) og dextro-amfetamin (Dexamin). Disse medikamentene øker tilgjengeligheten av dopamin i hjernen.
    Siden legemidlene regnes som sentralstimulerende, er de klassifisert som narkotika - selv om de ikke gir rus i de lave dosene som benyttes i behandlingen av ADHD. Loven sier imidlertid at slike midler bare kan skrives ut av spesialist eller allmennlege med særskilt rekvireringstillatelse gitt av Fylkesmannen. Behandlingen kan videreføres hos fastlegen.

    De medisinene er i USA klasset som tilhørende det som kalles Schedule II, altså som anses å ha et sterkt potensial for misbruk eller avhengighet, på linje med opium, morfin og kokain. Og årsaken til at slike midler bare kan skrives ut av spesialist eller allmennlege med særskilt rekvireringstillatelse gitt av Fylkesmannen er at de gir rus om de tas i større doser. De medisiner selges ofte til stoffmisbrukere av dem som får det utskrevet.
    "Legemidler skal bare benyttes i kombinasjon med psykososiale støttetiltak". Vi har selvfølgelig ikke vært i kontakt med alle instanser i Norge som skal gi slik støtte, men dem vi har vært i kontakt med sier at de mangler ressurser.

    Et tredje medikament, atomoksetin (Strattera), er markedsført fra 2005 og virker på omsetningen av signalstoffet noradrenalin. Dette er ikke klassifisert som narkotika og kan skrives ut av alle leger.

    Det aller første en ser på selveste websiden til Strattera, er følgende:

    Important Safety Information for Strattera

    What is the most important information I should know about
    Strattera?

    In some children and teens, Strattera increases the risk of suicidal thoughts or actions. Results from Strattera clinical studies with over 2200 child or teenage ADHD patients suggest that some children and teenagers may have a higher chance of having suicidal thoughts or actions.

    Med få ord: Meget sterk advarsel mot økt risiko for selvmord nevnes på produsentens egen webside samt i bivirkningslisten fra FDA CDER samt på flere andre plasser.
    Hvorfor nevnes ikke dette på Folkehelseinstituttet siTT faktaark om ADHD? Det må man spørre forsker dr. psychol. Heidi Aase om. Men det gir grunn til å sette spørsmålstegn ved hele miljøets seriøsitet, nøyaktighet og profesjonalisme: Det er tydelig at negativ omtale av medisinene ikke skal komme frem.
    Ifølge dr John Virapen, som har jobbet i 35 år innen legemiddelindustrien, omvandles atomoksetin (Strattera) til metylfenidat (Ritalin, Concerta) av kroppens metabolisme.

     

    Tall fra Reseptregisteret viser følgende om bruken av sentralstimulerende midler ved ADHD:

  • 11 100 barn og unge under 18 år ble behandlet i 2005, mot 8 700 året før.
    Over sju av ti var gutter. Dette innebærer 1,1 prosent av barn og unge i denne aldersgruppen. Flest brukere er det i aldersgruppen 12-15 år. Vi vet foreløpig ikke noe om hvor lenge barna behandles med disse legemidlene.
  • 5400 voksne ble behandlet. To av tre var menn. Noen av disse
    brukte middelet mot søvnsykdommen narkolepsi.
  • Fra 2004 til 2005 var det 27 prosent økning i antall personer som ble behandlet med de legemidlene som benyttes ved ADHD.
  • Statistikk over medisinleveringer til apotek viser stor økning i forbruket i perioden 1996-2005 (fig. 1).
  • Legemidlene demper den kroppslige uroen og impulshandlingene, og bedrer konsentrasjonen ved ADHD. Anslagsvis to av tre har gunstig virkning av medisinene. Nye medikamenter har lengre virketid og innebærer at barn slipper å ta medisiner i skoletiden.
  • Medisinene virker bare så lenge en tar dem, de har ingen helbredende virkning.
  • Med andre ord, ADHD forsvinner ikke med medisinering. Det står også i produsentens rapporter at Strattera ikke er evaluert på barn under 7 år, og at forbruk i mer enn 9 måneder ikke anbefales. Hva gjør personen når 9 måneder har gått? Fortsetter på annen medisin?

    Medikamentene kan ha bivirkninger som appetitt-forstyrrelser, søvnforstyrrelser, lett hodepine og nedstemthet. Disse går vanligvis over etter kort tid eller kan dempes ved å endre dosen. I sjeldne tilfeller kan hjertesykdom utløses, særlig hos personer som allerede har hjertesykdom eller en medfødt rytmeforstyrrelse. Ref. Legemiddelverket 2005, 2006.

    Det som ikke nevnes her er rapporter om for eksempel plutselig hjertestans, stroke, dype depresjoner, økt selvmordsfrekvens, leverforstyrrelser, vekstforstyrrelse, økt aggressivitet, koma, glaukom, etc.

    Atferdsrettet behandling

    Foreldretreningsprogrammer og tiltak på skolen kan gjøre det lettere å leve med ADHD. Styrket skole-hjem-samarbeid har også hatt god virkning, for eksempel at det gis positive tilbakemeldinger når det går bra. Atferdsrettede treningsprogrammer kan redusere symptomene, særlig hos førskolebarn. Eksempler på foreldretreningsprogrammer er Parent Management Training - Oregonmodellen, PALS og De utrolige årene
    (se lenker).

    Legg merke til ordet "kan". Det betyr at "det er ikke sikkert, men er vi heldig, så...". Ordet brukes ofte, f eks på Strattera sin webside: "If you´re living with ADHD, Strattera may help you".
    Vår erfaring er at mange ganger er ikke problemet hyperaktivitet, men manglende oppdragelse. Selvfølgelig kan "adferdsrettet behandling" hjelpe når foreldre får se at rett oppdragelse er viktig. Spørsmålet er om dårlig oppdragelse skal medisineres.

    Internasjonalt

    Hvor ofte diagnosen ADHD stilles, varierer fra land til land. For eksempel stilles den oftere i USA enn i Norge, og oftere i Norge enn i Sverige og Danmark. Variasjonen kan blant annet ha sammenheng med ulike krav til diagnose.
    Det diskuteres om diagnosen stilles for hyppig eller for sjelden.

    De nevner ikke med et ord at i Frankrike diagnostiseres det minimalt fordi franskmenn ikke tror på medisinering, heller ikke at er diagnostisering lik null i Brasil. Et interessant spørsmål er: Hvorfor stilles diagnosen oftere i Norge enn i andre land, unntatt USA? Er norske barn mer utsatt for ADHD? Er norske leger mer motivert til å bruke diagnosen? Er kravene annerledes (alle bruker samme DSM IV i sin evaluering)?.

    Norge har i alle år hatt høyere forbruk av legemidler mot ADHD enn Danmark, Sverige og Finland. Men også i de andre nordiske landene har forbruket av midler mot ADHD økt de senere årene.

     

    Forskning og registre ved Folkehelseinstituttet

    Divisjon for psykisk helse: I løpet av 2007 starter det en stor studie av ADHD hos barn i førskolealder. Hovedformålet med studien er å skaffe kunnskap om tidlige kjennetegn, utviklingsforløp og årsaker. Studien er unik i verdenssammenheng fordi den tar utgangspunkt i Den norske mor- og barnundersøkelsen som følger barna fra før fødselen.

    Påstanden oppfattes sikker positivt av mange, men hovedforemål er ikke å skaffe kunnskap, men å skaffe penger til forskerne, slik at de får beholde jobbene sine.

    (Resten av faktabladet viser ikke til noe interessant...)

    Eksempel på tolkninger II

    Mens Folkhelseinstituttet bruker flotte titler, referanser til "forskning" og annet, bruker Janssen-Cilag en annen metode: De skryter med å være "verdens ledende forskningsbaserte legemiddelforetak". Kan noe være mer troverdig enn det?

    Vi har kopiert inn (13-09-2011)hele Janssens ”AD/HD: Myter og fakta” og kommentert i kursiv med vårt eget syn og tolkning:

    AD/HD: Myter og fakta

    Det er mange historier og meninger om AD/HD ... Finn ut hva som er myte og hva som er fakta.

    Enkelte lesere tror at teksten som forekommer under ”Myte” kommer fra spørsmål som enkeltpersoner har stilt. Noen få spørsmål gjør kanskje det, men alt i alt er det pr-folkene hos Janssen som har komponert de spørsmålene de ser det oportunt for selskapet å "svare" på. dette er en helt vanlig markedsføringsmetode.

    Myte: "AD/HD er bare en diagnose som leger bruker stadig oftere på vanskelige barn."
    Fakta: AD/HD har vært en dokumentert tilstand i over 50 år. Fordi leger har fått en bedre forståelse for denne forstyrrelsen og kan identifisere den enklere, er AD/HD-diagnosen vanligere nå enn den var. I USA får 3-5 % av befolkningen AD/HD-diagnosen hvert år.

    Egentlig har personer med de egenskapene funnets i alle tider: I steinalderen ble de jegere, i motsetning til andre, som ble samlere eller shamaner. Et interessant poeng er at, selv om ADHD ble dokumentert for over 50 år siden, har det ikke vært et problem før relativt nylig. Hvorfor? Mange grunner til det: Storfamilien har gått over til å bli kjernefamilie, ofte også med bare en forelder som ikke har mulighet til å være hjemme for å oppdra barnet sitt, lærere som ikke får utdanning i å engasjere elevene sine, samt barn og unge som i langt større grad enn tidligere generasjoner er vant til å vise åpent at de er misfornøyd.

    Myte: "Den sjenerte, dagdrømmende datteren min kan umulig ha AD/HD! Jeg trodde det bare var hyperaktive smågutter som fikk det."
    Fakta: AD/HD rammer både gutter og jenter, men gutter har 2-3 ganger større sannsynlighet for å få konstatert slik forstyrrelse enn jenter. Jenter kan ha mindre impulsiv og hyperaktiv atferd enn gutter, men det betyr ikke at AD/HD ikke forekommer hos jenter. For mange jenter og kvinner er AD/HD dessverre en skjult tilstand som ofte ikke blir diagnostisert.

    Hele svaret her er irrasjonellt og slurvete: Bokstaven ”H” i ADHD står for ”Hyperaktiv”. Om noen ikke er hyperaktiv, kan den personen ikke være ADHD. Den rette betegningen er ADD (Attention Deficit Disorder), noe som Janssen ikke tar opp her i det hele tatt, selv om definisjonen finnes med i DSM IV. ” Jenter kan ha mindre impulsiv og hyperaktiv atferd enn gutter”. Selvfølgelig kan de det, men er de mindre impulsive og hyperaktive vil de være ”normale”, en tilstand som ikke er relevant i denne saken. ” For mange jenter og kvinner er AD/HD dessverre en skjult tilstand som ofte ikke blir diagnostisert.” er en setning som jeg ikke forstår: Kan noen være ”skjult hyperaktiv ”? Og hvis den er skjult, og altså ikke et problem, hvorfor i all verden skal den diagnostiseres da?

    Myte: "Det er sannsynligvis all den dårlige maten barnet spiser eller andre miljøproblemer som forårsaker AD/HD."
    Fakta: Spesialkost og færre tilsetningsstoff i maten hindrer ikke AD/HD. Hvis den generelle helsen ivaretas med tanke på mosjon, hvile og ernæring, kan det imidlertid bli enklere å takle symptomene på AD/HD.

    Vel... Kreativitet endres ikke av kosten, det sier seg selv. Men hyperaktiviteten endres, det er kjennt at f eks sukker og en del annet har en betydelig innvirkning. Og det er ikke nødvendig med noen form for ”spesialkost”, det er bare noen få ting man skal tenke på.

    Myte: "Hvis foreldrene kunne ha samme disiplin på barna som de hadde i gamle dager, ville ikke barna ha så urolig og dårlig oppførsel."
    Fakta: Forskning har vist at foreldrenes egenskaper og oppdragelsesmetoder ikke forårsaker AD/HD. I likhet med andre forstyrrelser, kan imidlertid foreldrenes engasjement i behandlingen (strategier for atferdshåndtering og/eller legemidler) bidra i håndteringen av AD/HD-symptomene.

    Den magiske ”Forskning har vist at…” er en vanlig begynnelse på setninger, når noen vil at vi skal tro på det som sies. Men det er riktig, det er ikke foreldrene som er årsaken til ADHD. For at noen skal være hyperaktiv, kreves det først og fremst at personen er Kreativ av legning. Kosten har en del å si, men miljø er ekstremt viktig: Kjedelige oppgaver får disse elevene til å klikke. Fornuftig ”behandling” i dette tilfelle er oppdelt på forskjellige områder, som for eksempel å tilpasse opplæringen til individet (Søren Kirkegaard: ”Om du skal lære et barn noe, må du møte barnet der barnet står”.) Grensesetting er også viktig, men den skal være kjærlig, ikke militær.

    Myte: "Det er absolutt ikke mulig at hun har AD/HD! Hun har ingen problemer med å fokusere på ting hun ønsker å gjøre, for eksempel spille dataspill."
    Fakta: Personer som kan konsentrere seg noe av tiden, kan fortsatt ha AD/HD. Personer med AD/HD har problemer med å utføre de fleste oppgaver i perioder, men de (som mange andre) kan konsentrere seg om ting som interesserer dem og som de synes er stimulerende, for eksempel dataspill.

    Endelig sier de noe som er riktig: ” de kan konsentrere seg om ting som interesserer dem og som de synes er stimulerende”. Og som tidligere nevnt, er det uinteressant, så forsvinner de i sine egne tanker. Da heter det at de har konsentrasjonsvansker, og må medisineres. Men tenker vi etter, gjelder samme ”symptom” oss alle, og jeg ser at legemiddelindustrien ville bli veldig glad om vi alle gikk på medisiner.

    Myte: "Fordi personer med AD/HD ikke er like smarte som sine jevnaldrende, må de vanligvis plasseres i spesialklasser."
    Fakta: AD/HD påvirker ikke de intellektuelle evnene. Barn med AD/HD er like smarte som andre barn. Symptomene gjør imidlertid at mange barn med AD/HD ikke presterer like bra på skolen som klassekameratene som ikke har AD/HD. Mange barn med AD/HD har også lærevansker, som håndteres med målrettede teknikker. De fleste AD/HD-barn klarer seg godt i vanlige klasserom, så sant de får hjelp fra foreldre og lærere som benytter seg av teknikker som positiv forsterkning, organisasjons- og studieteknikker samt stimulerende opplæringshjelpemidler.

    Selveste påstanden om at personer med ADHD ikke er smarte er tatt ut av luften, og er en bekreftelse på hvor amatørmessig disse Myter og fakta er. Det er et kjent faktum at personer med ADHD er smartere enn sine kamerater. Det skal også nevnes at alle store mennesker som har fått til noe i verdens historie, har hatt ADHD! Og de barna har ikke lærevansker, de gidder bare ikke å lære ting som de ikke er motivert til å lære. Og en sann påstand: Det skal være stimulerende opplæringshjelpemidler.

    Myte: "Det er enkelt; bare du begynner å ta medisiner, blir du bra."
    Fakta: Det finnes ingen behandling som kurerer AD/HD, men behandlingsopplegg som omfatter legemidler og/eller atferdsendringsteknikker, kan bidra til å takle symptomene. Flere tiår med forskning viser at for rundt 70 % av dem som har AD/HD, bedrer stimulerende mange av symptomene på AD/HD. Slike legemidler stimulerer den delen av hjernen som bidrar til økt konsentrasjon, samt evnen til å styre egen atferd. Andre effektive behandlinger som kan kombineres med legemidler eller brukes alene, omfatter atferdshåndteringsteknikker og tilrettelegging på skolen.

    ”Det finnes ingen behandling som kurerer AD/HD” er riktig, men hva skjer når barnet blir eldre, og medisinering anbefales i maks 9 måneder? Mange personer har gått på medisiner i mange år, og flere av dem møter vi på Platen utenfor Oslo S. Amerikanske FDA har klasset disse medisinene som Schedule II, altså som anses å ha et sterkt potensial for misbruk eller avhengighet, på linje med opium, morfin og kokain.

    Myte: "Det er bare en fase, han vokser det av seg."
    Fakta: Barn med AD/HD vokser det av seg eller gjør det ikke. Rundt 70 % av barn med AD/HD fortsetter å ha symptomer gjennom tenårene, og noen av dem kommer til å ha symptomer som fører til at de fungerer dårligere inn i voksen alder. Symptomer på hyperaktivitet ser ut til å minske etter hvert som barna vokser opp. Oppmerksomhetsproblemer varer imidlertid ofte inn i voksen alder. Voksne med AD/HD opplever vanligvis at symptomene minsker gradvis etter hvert som de blir eldre, eller at de bli mindre plagsomme fordi de har lært seg strategier for å takle dem.

    Om tenåringer eller voksne har problemer med sin hyperaktivitet, henger det sammen med at de ikke har fått nødvendig hjelp når de trengte det som mest. At voksne ”opplever” at symptomene minsker eller at de har lært seg strategier er ikke helt sant. Virkeligheten er at voksne ikke tvinges til å sitte i kjedelige klasserom med kjedelige oppgaver og kjedelige lærere i opp til 13 år. De søker seg til jobber som de oppfatter passer dem, og kan enkelt si opp og søke andre jobber og andre oppgaver. Dessverre er det ikke lagt opp for at skoleelever kan gjøre det samme.

    Myte: "Jeg kan ikke ha AD/HD; jeg er ikke hyperaktiv."
    Fakta: Hyperaktivitet er et symptom som ikke er tilstede hos alle som lider av AD/HD. Det finnes tre undertyper av AD/HD: hovedsakelig hyperaktiv-impulsiv, hovedsakelig uoppmerksom og den kombinerte typen.Les mer under Om AD/HD.

    (Her viser de til følgende link "Om AD/HD"):

    AD/HD står for Attention Deficit/ Hyperactivity Disorder og er en nevropsykiatrisk forstyrrelse som først og fremst innebærer økt uro og vansker med oppmerksomhet. Tilstanden kan påvirke evnen til å være produktiv og kan også få betydning for hvordan man utvikler sosiale relasjoner eller selvfølelse. AD/HD begynner i barndommen og fortsetter inn i ungdomsårene og voksen alder i 40 til 70 % av tilfellene. Det antas at AD/HD berører 3 til 5 % av alle barn fra ulike kulturer og geografiske områder. I et klasserom på 25 til 30 barn finnes det dermed minst ett barn med AD/HD.

    Det er masete å høre hele tiden at det er nevropsykiatrisk lidelse, når DSM IV sier at det ikke er.
    "Begynner i barndomen": Kreativitet, som er årsaken til hyperaktivitet, finnes i alle aldre og akkurat som musikalitet eller språksans, vil det ikke gå over med åren.

    Gutter har 2 til 3 ganger større sannsynlighet for å få diagnosen AD/HD enn jenter.
    Fordi sykdommen generelt er underdiagnostisert, er det mange berørte barn og unge som ikke får en diagnose. Det fører også til at enda færre barn får riktig behandling.

    De skal ikke ha "behandling", de trenger hjelp og god rådgivning.

    AD/HD som ikke behandles, kan få negative følger for livskvaliteten til et barn og barnets familie. Et barn som har AD/HD, men som ikke har fått diagnosen og dermed ikke får riktig behandling, kan oppleve problemer – ikke bare i skolesammenheng, men også følelsesmessig – og kan ha atferdsproblemer helt inn i voksen alder.

    Samme her, det er god rådgivning som hjelper.
    Og "negative følger for livskvaliteten" henger sammen med at samfunnet ikke vet hvordan de skal bemøte oss. Annet med ekstremt musikalske eller sportsinteresserte unge, der samfunnet ikke har noen problemer med å forstå dem.

    AD/HD-diagnosen stilles ofte i løpet av årene på barneskolen. Symptomer på AD/HD viser seg tidlig, og kan vare inn i tenårene og voksen alder. Selv om symptomene ofte avtar i slutten av tenårene og tidlig voksen alder, er ikke AD/HD noe man vokser av seg, men lærer å mestre gjennom ulike strategier for å kompensere for symptomene.

    "Kompensere for symptomene" vil si at med årene blir men mer og mer oppgitt og orker ikke å kjempe mot strømmen. Dette fordi uten den nødvendige forklaringen, kan man ikke selv se hva som kreves for å leve et harmonisk liv.

    Årsakene til AD/HD er ennå ikke fullstendig kartlagt, men den arvemessige faktoren ser ut til å spille en sentral rolle.

    Årsakene mener vi at vi har forklaringen på, men forskerne ser bare på den medisinske forklaringen. Selvfølgelig finner de ikke noen forklaring, når dette ikke er en medisinsk fenomen!
    "Arvemasse"? Igjen: Hyperaktivitet henger sammen med sterk Kreativitet, som er et personlighetstrekk, på like linje som Musikalitet, Språk, Motorikk eller Sosial Intelligens. Selvfølgelig er disse trekk arvelig!

    Det kan være vanskelig å stille en diagnose for tilstanden, fordi det her er snakk om en rekke symptomer. Avhengig av hvilke av disse symptomene som dominerer, kan følgende tre undertyper av AD/HD identifiseres:

    * Hovedsakelig hyperaktiv-impulsiv type
    * Hovedsakelig uoppmerksom type
    * Kombinert type

    For oss er det ikke vanskelig i det hele tatt å finne hva som driver disse mennesker til å tenke som de gjør.
    Undertypene er bare et resultat av den teoretiseringen som "forskere" finner ut, for å ha noe å skrive om.

    AD/HD kan få alvorlige konsekvenser for barn, familiene deres og for samfunnet. Barn kan utvikle et dårlig selvbilde, emosjonelle og sosiale problemer og opplever ofte at skoleresultatene blir dårlige. Barn med moderate til alvorlige AD/HD-symptomer har økt risiko for å utvikle andre problemer som angst, depresjon, antisosial atferd, høyrisikoatferd (for eksempel hensynsløs kjøring eller ubeskyttet sex), kriminalitet eller stoffmisbruk. I tillegg kan presset på familien noen ganger være stort.

    Denne påstanden kan vi skrive en hel bok om! Men kort: Stigmatisering på at ADHD skulle være en sykdom får barn til å føle seg negativt annerledes, med alle de konsekvensene som Janssen-Cilag her nevner.
    Nevnt tidligere, vi sier ikke ADHD, vi kaller oss ABBA (kort for Absolutt Begavet, Bare Annerledes). Det vil si, vi har de samme egenskaper som alle store mennesker i menneskelighetens historie, vi er kreative, vi er skapere. Men får ikke vi lov til å forvirklige drømmene våre, blir vi til "en belastning for samfunnet".

    Vi velger å stoppe her. Vi mener å ha påvist at

  • ADHD ikke er en sykdom eller lidelse
  • problemet skapes av mangel på forståelse for hvordan vi fungerer
  • og at det ikke går å stole på eksperter som selv ikke kan se forbi den påståtte medisinske årsaken.